Rorbuene

Det finnes lite i norsk byggeskikk som er mer særegent norsk enn rorbua. Den er skapt og utviklet for å imøtekomme tilreisende fiskeres behov. Helt frem til forrige århundre kom fiskere i åpne ro- og seilbåter, så tak over hodet var sårt tiltrengt under vinterfisket i Lofoten.

De opprinnelige rorbuene var énetasjes hus med torvtak, og bestod av et oppholdsrom med vedovn, og et ytre rom til diverse utstyr og fangst. Oppholdsrommet på ca 8 kvm inneholdt som regel 4 køyer uten madrass, et bord, noen krakker og en hylle til kopper og fat. Lyskilden var små oljelamper med tran. Det var ikke uvanlig at to båtlag med til sammen 12 mann delte ei rorbu og 4 senger.

Sagaen sier at kong Øystein, tidlig på 1100-tallet, bestemte at det skulle bygges innkvarteringer for tilreisende fiskere. Rorbuene den gang så antagelig mer ut som gammer, bygd av jord, stein og stokker, og ikke sånn som vi kjenner bygningene i dag – som moderne overnattingssteder med fasiliteter tilpasset turister.