Måsegg

Måseggene vekker minner om fortida. Og noen påminnelser om nåtida.

Sanking av måsegg har lange tradisjoner i nord, og var en viktig næringsvei både som handelsvare og som tradisjonsrikt måltid. Tilgangen på ferske egg begrenset seg selvsagt til verpesesongen på våren og tidlig sommer, men det har aldri vært sterke begrensninger på utvalget; både gråmåke, svartbak, fiskemåke og stormåse har vært like attraktive.

Måltidet er svært enkelt; der egget kokes, kløyves i to på langs, og serveres med krydder etter smak, flatbrød og smør. Måltidet ble som regel inntatt på sein kveldstid, etter avslutningen av eggsankingen, og da ble det av flere grunner drukket øl til, noe som ga begrepet «Mackøl og måsegg» – et begrep som har festet seg også i populærkulturen.

Omfanget på eggsankingen var betydelig. I 1971 ble det bare i Vardø sanket 70.000 måsegg, av en befolkning på 4.000, og ornitologene har advart mot overdreven eggsanking og en redusert sjøfuglbestand. I 2006 var det estimert 233.000 gråmåker i Norge. I 2014 har taller redusert til 72.000. Og ornitologene har ikke vært alene om å advare mot å spise mye måsegg. På begynnelsen av 2000-tallet advarte Statens næringsmiddeltilsyn særlig kvinner og barn mot å spise måsegg, på grunn av høye nivåer av miljøgiften PCB.

Sanking er fortsatt lovlig, og å spise i moderate mengder regnes ikke som helsefarlig. Bryggeriet Mack har likevel sluttet å bruke «Mackøl og måsegg» aktivt i egen markedsføring.