Havsnød og vinnervilje

Det arrangeres knapt nok et seminar i Nord-Norge som ikke avsluttes med en rungende oppfordring: «Nå gjelder det at vi heier på hverandre!». Kan du merke at det vrenger seg litt i magen?

Publisert: 24. mai 2017

DETTE ER ALTSÅ den påståtte sannheten politikere og næringslivsledere flokker seg rundt som om de var nyfrelste på ei samling i Sarons dal: Vi lykkes for dårlig i Nord-Norge. Vi er ikke flinke nok til å gi hverandre hjelp og støtte. Vi er ikke flink nok til å unne hverandre noe godt – og denne manglende evnen er noe vi bærer med oss som tung og belastende kulturarv fra mange generasjoner tilbake; et kjipt og misunnelig bygdedyr som aldri gir noen en håndstrekning, men som er grenseløst kreativ i sin innats etter å stikke kjepper i hjulene for andre – ikke minst for dem som prøver å skape noe verdifullt.

Bygdesamfunnene var tvert imot også preget av raus omsorg.

SÅ ER DET BARE dét at ikke alt som fortelles i Sarons dal er like sant, og de er heller ikke udelt sanne, alle de historiene som fortelles om småbyene og bygdene i Nord-Norge, som vi alle har nære røtter til. Det bygdemiljøet vi i dag snakker så foraktelig om mens vi holder oss fast i de stettglassene vi har fått servert å seminarene, var slett ikke bare preget av smålighet. Bygdesamfunnene var tvert imot også preget av raus omsorg. «Artigkarer», «bygdeoriginaler» og «åndssvake» som vi dag støter fra oss og overlater til det offentlige, var en del av disse samfunnene, og de fikk hjelp på de dagene der de tullet seg bort, ikke bare av egne slektninger, men også av oppmerksomme sambygdinger som brydde seg.

Nabokjerringer, som vi i dag bare husker som sladrekjerringer, satt og skulte bak sine kjøkkengardiner, men de var rask til å slå alarm den dagen det ikke kom røyk fra pipa på nabohuset, som var det sikreste tegnet på at noen trengte hjelp.

Og de næringsdrivende, som i all hovedsak var fiskere og fangstfolk, levde etter én regel som trumfet alle andre: Hvis noen kommer i nød, stiller man opp og yter hjelp.

SELVSAGT BÆRER VI arv med oss videre. Alle gjør vi det, og det moderne Nord-Norge preges av det tradisjonelle Nord-Norge, enten vi fascineres eller gremmes. Vi ser trekkene igjen på steder som kanskje overrasker, som publikumstilstrømningen på eliteseriekampene på Alfheim. Sett over tid er det ikke de periodene hvor klubben gjør det sportslig best at det kommer flest folk; knapt noe mobiliserer sterkere enn perioder hvor klubben sliter, og kjemper for sitt liv i eliten. Som til et skip i havsnød strømmer vi til og vil hjelpe og gi støtte. Så er det helt riktig at vi ikke klarer å mobilisere like sterkt i de tilfellene der gevinsten ikke består i å berge livet, men i å vinne en pokal. Men betyr dette automatisk at vi ikke unner hverandre og andre å lykkes? Er diagnosen rett: At vi mangler evnen til å heie på hverandre? Eller handler diagnosebildet snarere om en landsdel som rett og slett har for lite erfaring med å vinne store seiere, og derfor ikke helt vet hva som skal til for å mobilisere de siste gjenstridige marginene for å hale seieren i land? Bør vi bruke mer tid på å lære oss til å heie på oss selv, i stedet for å fortsette det uforpliktende hallelujaropet om å heie på hverandre?

Eller handler diagnosebildet snarere om en landsdel som rett og slett har for lite erfaring med å vinne store seiere?

Sannsynligvis kommer vi fortsatt til å møtes på seminarer. Sannsynligvis kommer vi fortsatt til å løfte stettglass og forenes i et felles fremtidsbilde der vi ser for oss at Harstad og Narvik smelter sammen i dype tungekyss etter at byene over tid har vært flinke til å heie på hverandre, eller den ultimate drømmen der vi ser for oss at Glimt-supportere og TIL-supportere vandrer hånd i hånd inn i solnedgangen; ingen bedre enn den andre; der ingen av dem utfordrer den andre eller tør å risikere noen smertefulle tilbakeslag på veien mot en større triumf, men kan leve i den perfekte balanserte middelmådigheten som gjør at vi alle er trygge frem til vi møtes på neste seminar.

ELLER SÅ FINNES det en bitteliten mulighet for at noen bestemmer seg for å ta plass, og heie litt på seg selv. At Narvik, for eksempel, finner ut hvordan de skal definere og utnytte egne fortrinn, og at forbrukerne i Narvik hjelpes til å se kvaliteter og gevinster i å velge lokale merkevarer, og at bedrifter velger lokale leverandører – og at bevissthet om lokal kvalitet skaper etterspørsel, som i sin tur øker kvalitet ytterligere, og dermed skaper muskler til å vinne også nasjonalt og internasjonalt. Og kanskje finnes det en mulighet for at også andre lokalsamfunn klarer å gjøre det samme, og kanskje blir resultatet til slutt at vi til og med også blir litt mer ivrig til å heie på hverandre.

Ikke på grunn av følelsen av plikt. Men på grunn av følelsen av beundring.

Skjalg Andreassen er journalist og daglig leder i Krysspress AS, et av de byråene i Norge med lengst erfaring i produksjon av innholdsmarkedsføring. Mye av det han vil skrive om handler om nordnorsk identitet.

Facebook ikon
Twitter ikon
Google ikon
Mail ikon
Print ikon

Deltakere

Bakehuset Nord-Norge
Vesterålen Online
EiendomsMegler 1
Harstad Tidene
Rana Blad
Brødrene Ingebrigtsen
Violet Road
Lofotposten
Avisa Nordland
SpareBank 1 Forvaltning
Fremover
Krysspress
iTromsø
Troms Folkeblad
Sparebank 1 Nord-Norge
Framtid i Nord
Lyngenlam
Ishavskraft
Premiér AS
iFinnmark
Helgelendingen
Snakk
Nordlys
Altaposten