Trangen til å snobbe seg bort fra egne røtter

Det er forferdelig vanskelig å gjøre «sporing» og opprinnelse til internasjonale suksessfaktorer uten at man samtidig fører en løpende diskusjon om begrepet nordnorsk identitet.

Publisert: 3. mai 2017

DEN STORE OG LANGSOMME samtalen om den nordnorske identiteten blir stadig vekk påvirket av mer kortsiktige og dagsaktuelle debattema. Kommune- og regionreformen er ett slikt eksempel, uten at denne debatten av den grunn er en identitetsdebatt. Verken torsken i havet eller bacalaoelskende portugisere er veldig opptatt av om Gratangsfjellet er rette stedet for en fylkesgrense, og japanske turister kommer neppe til landsdelen først og fremst fordi de vil telle rådhus på Senja.

Japanske turister kommer neppe til landsdelen først og fremst fordi de vil telle rådhus på Senja.

Det betyr ikke at disse spørsmålene er uvesentlige. Men de er uvesentlige i bildet av Nord-Norge som opprinnelsesregion, for et globalt marked som ikke er nevneverdig opptatt av mulige nyanseforskjeller mellom folk i Kåfjord og Kvænangen.

IDENTITETSDEBATTEN PÅVIRKES ikke bare av dagsaktuell politisk konflikt. Den påvirkes også av mer langsomme bølger. Vi fikk en slik bølge av nordnorsk identitet på 1970-tallet, med nordnorsk visebølge, Hålogaland Teater og «Bodø/Glimt Superlag», som en kjærkommen motvekt til tidligere tiders forsøk på fortielse, diskriminering eller ekskludering. På slutten av 1980-tallet bar den preg av å bli den reneste flodbølgen, med det udiskutable gjennombruddet til Oluf Rallkattli på den nasjonale arenaen, og ikke minst den kjente TV-maratonserien fra Rorbua. Bevisstheten om egen identitet og eget opphav strakk seg så langt at de fleste mer enn gjerne holdt opp karikaturen av seg selv som et virkelighetsbilde. Ja, så langt gikk det at store deler av landsdelens mannlige befolkning gikk til anskaffelse av egen selskinnsvest, som om Steinar Bastesen ikke bare var talsmann og folkevalgt, men også et moteikon.

Da kunne man selvsagt med god grunn hevde at pendelen hadde svingt for langt.

MEN HVA NÅ? Er ikke den samme pendelen på vei til å havne i den absolutt motsatte ytterligheten, når de store åndsmenneskene i kommentatorstanden så energisk tar til orde for at vi må kvitte oss med alt det verden utenfor Nord-Norge, faktisk forbinder med Nord-Norge – enten det er bannskap, sløying av fisk eller utfordrende værforhold – formidlet av NRK i dokumentarserier som «Snøballkrigen», «Yttersida» og «Brøyt i vei»? Det blir hevdet at dette er å fremelske gamle myter om landsdelen, og det blir insistert på at det moderne Nord-Norge er preget av urbanitet, kunnskapsnæringer og forskning. Det siste er jo selvsagt rett. De fleste av oss bor i byer, og vi jobber på kontorer, ja, faktisk er det også slik at de fleste som bor i Nord-Norge til forveksling er lik de som bor i Bergen eller Berlin. Overraskende mange drikker kaffe latte. Men det er jo ikke det store flertallet av oss nordlendinger som gjør Nord-Norge enestående eller spesielt. Det er ikke flertallet som definerer den egenarten andre finner unik. På de fleste av dagene våre kan vi verken se midnattssol eller nordlys, men dette hindrer oss selvsagt ikke fra å betrakte fenomenene som våre – som spesielle og særegne.

Det er jo ikke det store flertallet av oss nordlendinger som gjør Nord-Norge enestående eller spesielt.

Kompetanse og kunnskapsnæringer har vokst seg større og viktigere, men universitetene er likevel fristende å sammenlikne med kjøpesentrene til Amfi; et campus i Alta er til forveksling likt et campus i en helt annen landsdel eller i et annet land. Det enestestående består i de omgivelsene universitetene er etablert i, og de temaene der det utføres forskning av verdensklasse i. Men selv ikke dette er nok for de kommentatorene som ønsker at Nord-Norge bør kvitte seg med kulturelt historisk særpreg, og later til å mene at det er flaut at NRK viser sakte-tv om den enestående Saltstraumen utenfor Bodø eller fra fuglefjellet utenfor Vardø – selv om begge deler er kunnskapsformidling av høy klasse.

SOM UNGE TENÅRINGER som blir flaue over å bli sett offentlig sammen med mamma og pappa, fremstår vår nye intellektuelle elite pinlig berørt over å bli presentert i en ramme av vår egen nyere kulturhistorie, preget av bannskap og fiskeslo, svartkaffe og et ikke helt optimalt oppdatert motebilde. Selvsagt er dette karikerende myter, og selvsagt kan man bli lei av å bli karikert av andre. Samtidig er det faktisk slik at de fleste regioner må finne seg i at andre skaper myter om dem, og at ikke alle disse mytene er like sympatiske eller sannferdige. Spør sunnmøringene! Men de har lært seg å leve med mytene. Mer enn dét: I stedet for å la seg fornærme har de langt på vei latt mytene være et bakteppe mens de har erobret nye internasjonale markeder med innovasjon.

Kanskje kunne det ligge en gjemt inspirasjon her et sted, også for oss andre.

Skjalg Andreassen er journalist og daglig leder i Krysspress AS, et av de byråene i Norge med lengst erfaring i produksjon av innholdsmarkedsføring. Mye av det han vil skrive om handler om nordnorsk identitet.

Facebook ikon
Twitter ikon
Google ikon
Mail ikon
Print ikon

Deltakere

Bakehuset Nord-Norge
Vesterålen Online
Troms Folkeblad
Lofotposten
Helgelendingen
Brødrene Ingebrigtsen
Nordlys
Violet Road
Premiér AS
SpareBank 1 Forvaltning
Lyngenlam
EiendomsMegler 1
iFinnmark
Harstad Tidene
SpareBank 1 Finans Nord-Norge
Avisa Nordland
SpareBank 1 Regnskapshuset
Rana Blad
iTromsø
Ishavskraft
Snakk
Framtid i Nord
Krysspress
Altaposten